Gravid med hyperemesis (Ekstrem svangerskaps kvalme)

Først vil jeg takke en super støttegruppe på facebook!:
 i den gruppen har alle enten hatt HG eller sliter med det akkurat nå.
Vi er her for å dele erfaringer, gi råd, tips og støtte og ikke minst ta i mot klaging! Det er en lukket gruppe
Det finnes også eget forum for de som sliter med HG.
http://www.hyperemesis-norge.com/forum/

Jeg ligger med spybøtten ved sengen og trur jeg har fått spysyken, kvalmen var så intens og var sikker på at jeg skulle stryke med
Hadde aldri trudd at det var mulig å få symptomer så tidelig! Viste seg at da var jeg allerede 3 uker graivd.
Så da spiren satt kom kvalmen med en gang.
Dagen jeg ventet mensen tok jeg en test bare for å være sikker, siden jeg følte meg så dårlig og jaaada! to streker lyste mot meg!
Jeg hadde lenge ønsket å bli graivd og ble jo selvfølgelig glad.
Gikk inn på soverommet til Saboeren min, ga han testen og sa " den er faktisk positiv...(Smilte litt og sa videre) Faen hva har vi gjort..."

Fra uke 3-6 kasta jeg egentlig bare opp om morningen og det føltes som om jeg var på en karusell som aldri stoppet å gå.
Jeg klarte å gå på jobb! For jeg hadde ikke planer om å sykemelde meg pgn av kvalme så jeg prøvde å være tøff. 
Da jeg nærma meg uke 7 klarte ikke kroppen min mer og jeg ble nødt til å krype til korset å få sykemelding og kvalmestillende!
Hadde allerede prøvd Postefen, ingefær, spise noen kjeks før jeg sto opp, banan, små flak med havregryn, VANN, Sea band men ingenting hjalp!
Uansett hva jeg fikk i meg kasta jeg det oppatt. Så det er ikke alltid desse kjerringingrådene hjelper har jeg lært.
Legen ba meg prøve afripran men det hjalp heller ikke.
Jeg begynte å gå ned i vekt og mista fort 4 kg. Kroppen var så sliten av å kjempe med brekninger og oppkast at jeg fikk senebetennelse i ryggen.
Alt jeg kunne gjøre om dagen var å ligge i sengen med lyset av, bøtten vedsiden av meg og noen tørre kjeks. Var rett og slett blitt skam syk!
Og til dere som sier at graviditet ikke er noe sykdom kan værsegod få gå i mine sko.
Tilslutt ente jeg med å bruke Zofran. kvalmestillende kreftpasienter bruker ved stråling. 
Dette skulle vise seg å funke litt mer på meg.
Nå klarte jeg iallfall å sitte oppreist og kanskje se litt på tv.
Jeg spydde fortsatt som om det var om å gjøre å sette verdens rekord. 
Karusellen jeg satt på var blitt mye verre. Bare å kjenne lukten av mat, samboeren min, luft, bensin you name it, fikk meg til å vrenge magesekken.
Jeg valgte å ta ultralyd privat i uke 11, for å finne ut om det var en demon eller tvillinger inne i magen min. Jeg var 100% sikker på at det var noe ont inni meg
Men vi fikk se en liten skjønn uskyldig baby som sprellet rundt og tok salto. 

Vi valgte å legge bildet ut på facebook for vi kunne trenge noen oppmuntringer fra folk med gratulasjoner.
Så nå kunne jeg begynne å snakke litt mer åpent om graviditeten og få høre andre sine erfaringer.
Men det hjalp jo ikke. Jeg var fortsatt så dårlig at jeg vurderte å kaste meg foran en bil noen ganger.
Det er faktisk umulig å kunne forestille seg hvordan er det å være kvalm 24/7. Det er faktisk ingen som forstår.
Jeg fikk mange kommentarer på at jeg måtte spise mer og at jeg ikke prøvde å gjøre noe for  å bli bedre.
Tilogmed den nærmeste familie sa at jeg måtte ta meg sammen det kunne ikke være så gale
De alle hadde lagt å spyd noen ganger i svangerskapet og det var jo bare å spy så var det over?
For meg var det ikke sånn. Selv om jeg spydde var jeg like kvalm og kanskje enda værre. 
Fikk så sterke kramper i magen at jeg ble sendt på legevakten for de trodde det var blindtarmen min. 
De alle sa det kom til å gi seg når jeg var 12 uker på vei, men nei. 
lukte sansen min er jo ganske forserket. Kunne ikke gå forbi noen som røyket engang, uten å kjenne innvollene mine oppe i halsen.
Hadde hele tiden med meg en pose som jeg kunne spy i og om jeg var så uheldig å hadde glemt dette måtte samboeren min stoppe etter veien
sånn at jeg fikk kasta meg ut av bilen og få spy.
På dette punktet var jeg så nedstemt og sliten at jeg faktisk ikke brydde meg lengre om noe.
Jeg slet med depresjon og angst før svangerskapet også men nå skulle dette og bli 10 ganger så fælt. ( men får forklare det i et annet innlegg)
Nå var jeg 14 uker på vei og låg for det meste inne på toalettet med dyne og pute. Så hadde jeg en lege time.
Og det ble påvist ketoner i urinen min. Kroppen hadde begynt å bryte ned  fett lagerene mine Så jeg ble sendt til Haukeland for å få næring og væske
Svigermor kjørte meg inn og det var så godt å ha noen der den dagen å prate med noen som ikke dømte meg og holt meg i hånden.
Jeg har veldig stor sprøyteskrekk! Men det å få veneflon var faktisk bedre en blodprøve og jeg tok maaaaasse blodprøver.

Jeg var innlagt i 5 døgn. jeg fikk hele tiden kvalmestillende til like tidspunkt og om jeg kasta opp fikk jeg kvalmestillende gjennom armen.
Jeg spiste ikke noe nå. drakk kanskje bare et glass med vann om dagen.
De begynte å bli beskymret for meg og sa jeg måtte faktisk bare tvinge noe i meg. For jeg var på grensen til å få sonde mat, som går rett ned til magen igjennom en slange fra nesen.
Jeg var så mat lei, Av å tenke " HVA KAN JEG SPISE IDAG" For jeg hadde jo prøvd alt.
Har sikkert sprettet en flere titals med bøtter med tårer og snått. 
Jeg levde nå på frukt, frukt, frukt.... Vannmelon eller eple. Var det som jeg helst fikk ned og som ikke smakte fælt når det kom oppatt. 
Ketonene i urinen hadde begynt å gå ned og jeg ville hjem igjen.
Så på den 5 dagen inne fikk jeg reise hjem men kunne komme tilbake om jeg måtte trenge det. 
Dagen hjemme gikk fortsatt i å kaste opp men ikke så mye som før da jeg kasta opp 15-20 ganger dagen.
Når jeg først var ute blant folk så hadde jeg kanskje lagt i sengen i flere dager i strek bare for å samle energi til å gå på butikken.
uke 20 begynte oppkasten å gi seg litt mer men var fortsatt konstant kvalm og kasta bare opp om morningen.


Men så begynte jeg å besvime og miste synet mitt og det viste seg at jeg var veldig blodfattig og måtte begynne på jern med en gang.
Jeg skal helst ikke kjøre bil, gå ut alene eller gjøre noe alene itilefelle jeg faller om å slår hodet mitt.
Anisiktet mitt er hvitt som en laken, røde hovne øyner og så tørre lepper at de spekker om jeg bare tar på de.
Jeg kan vel også legg til at avføring skjer bare 1 gang i uken og då er det med blod og tårer. Kroppen min er blitt virkelig vissen.  
Klarer nesten ikke konsentrere meg om en samtale om det er lyder i bakrunnen.
Heldigvis kaster jeg ikke så mye opp lengre kanskje bare 2-4 ganger i uken.
Kvalmen kommer mer i sånne bølger nå og varer ikke konsant. Men nå har jeg blitt så sliten av alt og har en kamp foran meg
for å få innviglet Keisersnitt pgn av vold og seksuelle overgrep.
Jeg er fortsatt 100% sikker på at jeg har gjort noe så stygt i mitt forje liv at jeg blir straffet i dette livet.


Uke 22+1 og har jaggu meg poppet ut en liten babykul.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

princesspeach

princesspeach

23, Bergen

Kategorier

Arkiv

hits